Min største hemmelighet

Når jeg skal gjøre skolearbeid så jobber hodet for fullt men ikke alltid med det jeg tenker å gjøre. I kveld har jeg hatt et lite tilbakeblikk i tankene fra noen år tilbake. Mimrer litt inn i det nye året .

Jeg husker så veldig godt at jeg satt her på kjøkkenet og tenkte så mye at jeg ikke klarte å sortere noe. Jeg var mye sint på de rundt meg , jeg var frustrert og redd og følte meg bitteliten i et virvar av følelser jeg ikke lenger klarte å stagge. Jeg var redd for å miste noen og jeg var redd for å såre mennesker jeg var glad i. Jeg var livredd for hva ungene ville si og bekymret meg mye for hvordan alle sine kommende reaksjoner ville bli. Jeg tror aldri jeg har opplevd et tankespinn så stort og det lå hos meg døgnet rundt. Jeg følte jeg levde verdens største løgn , og når jeg først skulle være ærlig så var jeg så redd for at andre ville føle de ikke kjente meg. Og at de følte de kanskje aldri hadde gjort det. Jeg hadde verdens største hemmelighet som jeg snart skulle avsløre for andre.

Det var målet

Og jeg var jo egentlig ikke sint på alle andre. Jeg var sint på meg selv for at jeg var redd for å være meg selv og jeg var frustrert og livredd. Jeg hadde ikke engang fortalt noe til mine aller nærmeste veninner.

Jeg husker spesielt en dag hvor jeg hadde bestemt meg for å fortelle noen om det. Det var på vårparten og jeg var ute å gikk en lang tur. Da hang det en banner fra nynazistene om homofili og jeg trakk meg. Det var det som skulle til akkurat da for at jeg holdt det inni meg noen måneder til.

Men så sprakk bobla. Og det ble tårer og det ble våkenetter men gud så deilig det var . Endelig var det ute og da fikk jeg bare stå i det.

Fembarnsmora var lesbisk og jeg ble det store snakkeemnet her jeg bor. Jeg hørte om meg selv overalt. Tydelig at jeg var spennende å snakke om til og med for de som ikke kjente meg. De kjente meg såpass lite at de ikke så jeg sto bak de mens de snakket eller så at jeg satt noen rader lenger bort på ferja.

Men mine folk … mine venner og min familie. De har vært enestående og ikke lagd noe stor sak ut av det .. ei veninne sa…

Og det har jeg tatt med meg. For det er ikke noe verre enn det. Ene sønn min fikk setningen » er du homo eller?» slengt etter seg her for litt siden og hadde svart ; nei, men mora mi er det. Er det et problem for deg ?

Og jeg elsker det. Jeg elsker at ungdommen vår er så mye enklere enn mange voksne. Fornuftige og tolerante , med respekt og takhøyde for at mennesker kan være seg selv.

Det har gått noen år nå og når jeg ser tilbake så er jeg rørt og jeg ser tilbake på mange gode stunder. Bloggen min ble til fordi jeg har et ønske om at alle skal tørre å være seg selv og fordi jeg merker at vi ikke er så langt i 2020 som vi tror vi er. Kommentarer og trusler på innboks bekrefter behovet. Så jeg ville være synlig og jeg vil vise at det kan gå helt fint. Det er bare kjærlighet …

Så vær deg selv. Jeg er ganske sikker på at det holder

Med blanke ark og fargestifter

1 januar 2020.

Da er årets første dag over og vi er i gang med et nytt tiår. Jeg er ikke så glad i nyttårsaften med raketter. Men jeg liker tanken på et helt nytt år. Samme som jeg alltid har satt veldig pris på en skrivebok med helt rene ark. Klare til å fylles.

Noen ganger blir det som jeg håpet , andre ganger blir det bare skriblerier og krøll og mye papir i søpla. Men sånn er vel livet også? Og da er det vel noe med å starte på nytt? Legge bak seg det som ikke funka og prøve igjen.

Å ha evnen til å prøve på nytt , reise seg opp igjen uansett hva det er, må være en egenskap vi alle ønsker oss. For det er ikke alltid så enkelt. Jeg tror vi må vite og skjønne og forstå at livet til tider er ganske uholdbart og at det kommer nedturer og sorger. Det kommer måneder og år som ikke nyttårsforsetta blir fulgt. Det kommer alltid ting som ikke vil gå som du planlegger eller ønsker . Du kommer til å gjøre dumme ting og det er ikke alltid du vil lære av det heller. Kan hende du kommer til å gjøre den samme dumme tingen om igjen. Og om igjen. Og det er greit.

Nettopp

Og mennesker gjør feil. Vi påfører hverandre sorg og smerte uten å alltid mene det. Vi sier dumme ting og vi handler noen ganger uten å tenke først.

Kanskje noe av det viktigste vi kan lære barna våre er å være rause. Selvfølgelig mot andre mennesker men også mot seg selv. Ikke ta seg selv så høytidelig. Lære de at de kommer til å feile. Bøttevis av ganger. Men at de skal reise seg igjen. De kommer til å gråte seg i søvn og de kommer til å ha vondt. Men de vil reise seg.

Kongens nyttårstale i år er noe alle bør lytte godt til. Han har skjønt det.

«Vi vet så lite om det som skal møte oss. Uvissheten gjør oss alle sårbare. Det beste vi kan gjøre, er å være der for hverandre, se hverandre, huske å gi hverandre de gode ordene.Og bære hverandre om det trengs.»

Jeg har ingen nyttårsforsett fordi jeg vet jeg ikke kommer til å holde dem. Men jeg har et løfte . Jeg skal være så snill jeg kan. Og jeg skal prøve å se. Se og lytte. Og om jeg ikke klarer det hele tiden så prøver jeg bare på nytt igjen.

Jeg har mange valg å ta dette året og jeg skal prøve å velge riktig . Jeg har troa på et spennende år og jeg gleder meg til å fylle ut de blanke sidene. Og forhåpentligvis blir det med mange farger.

Er 2020 året hvor ting snur ?

På tampen av 2019 så kjenner jeg på et sinne. Jeg er sint på all ondskap og jeg er sint på alle som bidrar til at mennesker har det vondt og som bidrar til psykiske problemer og til at selvmordstallene er så høye. Jeg er sint på de som tror de er så mye bedre enn alle andre og som kan sitte på sin høye hest og rakke ned på hvem de vil. Jeg er sint og jeg er lei meg. Hva er det for en verden ungene våre skal vokse opp i ?

Innlegget mitt om homoterapi har duret og gått på Facebook og i ulike aviser. Grunnen til at det vises om og om igjen, er fordi det provoserer. Det gir likerklikk og det gir kommentarer. Jeg glemmer for all del ikke alle dem bra kommentarene  og støtten som vises. MEN … at voksne folk .. voksne mennesker kan tenke og mene det de gjør , kan jeg ikke fatte og begripe. Og at de attpåtil skriver det offentlig for bevisst å skade noen er over min fatte evne. Hva tror dere det gjør med noen som  lider i stillhet og ikke tør å stå fram som homofil? Hva tror dere det gjør med dem når de leser;

Tror du skammen det mennesket sitter med blir mindre ? Eller ønsker du at personen skal kjenne på det og skamme seg?

Vær så homofil du vil , bare ikke foran meg

Jeg kunne fortsatt i det uendelige om private meldinger, trusler og kommentarer i kommentarfelt og jeg skal si en ting. Ja jeg skammer meg. Men jeg skammer meg aldeles ikke over å være lesbisk. Jeg skammer meg ikke over å ha evnen til å elske et annet menneske og jeg skammer meg ikke over å vise litt kjærlighet offentlig. Men jeg skammer meg over mange av mine landsmenn som lirer av seg det ene stygge etter det andre. Hvor jeg vet det sitter mennesker i alle aldre og leser. Og noen av de er kanskje usikre og redde og har det forferdelig vondt. Og kanskje en av de er barna deres ? Tenk om det er nettopp de ordene som gjør at de ikke orker mer ..Bruk huet litt. Tenk over hva dere skriver , tenk over hvem som kan lese det og tenk over hvor ødeleggende ord kan være.

Jeg slutter aldri å forundre meg…. at noen går over stokk og stein for å vise andre at de ikke er bra nok som de er. Har vi det så godt i Norge at det må finnes opp nye saker å hate, mislike eller plage ? Må man rakke  ned på andre for å ha det bra selv ?

Jeg er så utrolig trist for alle de som blir lei seg av kommentarene deres og vi vet alle åssen det er. Det kan komme ti positive men det er ofte den negative som sitter. Det har jeg lært meg til å ikke henge meg opp i. Men så er jeg voksen og trygg og har et nettverk av mennesker som er glad i meg rundt. Alle har ikke det . Tenk om alle nett trolla kunne rukket ut en hånd istedenfor alt det ondskapsfulle som kommer.

I en verden hvor du kan være hva du vil… Vær snill ❤alltid .

Jeg sier det igjen.. er du en som sitter å kjenner på redsel , skam og som ikke tør være deg selv?Vi er så utrolig mange fler som ønsker å rekke ut en hånd men vi syns ikke like godt som haterne. Men vær så snill og fortell det til noen. Vi er mange som ønsker deg godt og vi er her. Vi har også kjent på hatet og vi forstår. Men la ingen tråkke på deg fordi du er deg selv. Og la deg ikke knekke. Vær stolt av deg selv og vær stolt av at du har evnen til å vise kjærlighet. Det er bare med kjærlighet verden kan bli bedre.

Ingen vet hvordan ordene dine taes i mot av en annen. Bygg opp istedenfor å riv ned andre mennesker.

Godt nyttår alle sammen og må 2020 bli året hvor vi støtter hverandre, heier på hverandre , aksepterer hverandreog viser kjærlighet. Respekt avler respekt og kjærlighet avler kjærlighet. Ta vare på de du kan og spre godhet.

Når mørket tar overhånd

Livet er ikke enkelt å leve. Det er mye tristhet og sorg og det er mange utfordringer. Jeg har aldri opplevd et sånn mørke , men jeg kjenner flere som har det. Jeg har snakket med flere unge som har det så leit og som ikke klarer å se at livet noen gang skal bli bedre.

At Ari Behn valgte å avslutte livet sitt syns jeg var utrolig trist. Og det er så mange som han. Så utrolig mange som oppriktig tenker at verden er bedre uten dem.

Det jeg syns var «fint» oppi det her, er at alle rundt han valgte å være ærlig om at han tok livet sitt. Det er altfor mange som velger bort livet sitt i Norge, og det må et fokus på det. Et mye større fokus. Vi må våge å sette selvmord på agendaen. Det må ikke lenger forbli tabu å snakke om.

Ingen av oss som ikke har vært i det mørket, klarer å forestille oss hva de går igjennom og hvordan det er så fastlåst at det ikke sees en eneste vei ut av det sorte. Det er vanskelig å forstå og godta at noen velger oss bort. For det er vel sånn det kan føles.

Jeg tror vi må bli flinkere til å se hverandre. For det er ikke enkelt å be om hjelp. Å vise seg sårbar er noe av det vanskeligste for oss mennesker. Det er nok lett å trekke seg inn i sitt eget skall når livet er for vanskelig å håndtere.

Filosofen Levinas skrev om ansiktsetikk og hvor mye vi kan få vite om andre mennesker ved å se godt på ansiktet. Man kan se sorg, glede, fortvilelse osv.. Jeg tror i vårt hektiske samfunn at vi bør bli flinkere til å se hverandre. Titte på hverandre når vi snakker sammen så kanskje vi fanger opp noen signaler som man ellers ikke hadde sett. Være tilstede og våge å spørre. Våge å blande seg.

Hvor heldig vi er kan vi alle glemme. Og det kan vi alle behøve å bli påminnet om innimellom. Men for de som er dypt nede i mørket , så har de ikke sjans til å se det. Kanskje vi kan minne oss om hvor heldige vi er som har muligheten til å se hverandre, og å hjelpe hverandre ? Til å være et medmenneske. Så heldig vi er som kan få muligheten til å vise andre hvor glad vi er i dem , og å vise de hvor stor verdi de har.

Og til deg som sliter. Vær så snill å ikke end livet ditt i dag når alt er som mørkest. Kanskje det ser annerledes ut i morgen.

«Det er bare jul «

Da er det jul og som Trygve Skaug sa, «det er bare jul». Om ikke det blir rent i år så kanskje neste år.

Med en skulder ute av virk her så blir alt litt halveis her i år. Og julestresset tok meg her om dagen når jeg skjønte hvor mye jeg skulle gjøre og det varte ca et døgn før jeg landet litt på at sånn er det i år.

Det skal være pledd og dyner i sofaen

Jeg har alle ungene mine hos meg og det er viktigere enn alt annet. Det er hjemmelagd julepynt i kriker og kroker , dorullnisser fra år tilbake og gammel julepynt som har sett sine bedre dager, men som er like sjarmerende. Om ikke mer.

Og den gamle dompapen  som har fulgt meg siden jeg var liten

Julepynt med minner som kommer opp hvert år. Vi har plastikk tre i år og lever greit med det og. Plass til gaver blir det uansett.

Badet kan vi lukke igjen døra på så kan klærne ryddes senere.

Det går ikke fra meg uansett
Mulig tørkestativet ikke går noe vei heller
Om ikke Charlie bestemmer seg for å dra det ned…

Konklusjonen jeg kom til etter et døgn med skikkelig julestress; jeg landa på at vi skal være her , vi skal bo her og vi skal kose oss. Vi skal kunne la bordet stå til neste dag fordi vi er så mette at vi bare faller ned i sofaen alle sammen. For det viktigste jeg vil at ungene skal lære, er hvor godt det er å være sammen, og å ha våre tradisjoner og at det blir like koselig selv om ikke alt er strøkent rundt.

Og vi har det ikke bra sammen for andre sin del , men for vår egen.

Jeg vil at alle ungene og de som kommer på besøk , kan slenge bena på bordet , ta bikkja på fanget og bare slappe av. Det er målet mitt i år.

Så det blir jul i år og, med de beste jeg vet . Hjemme blandt unger , katter og alskens kaniner. Kaos med gaver og å vente på nissen. Man blir aldri for gammel til at nissen stikker innom en tur og å sitte å lure på hvilket vindu han banker på.

Så deilige julefred som falt over meg samtidig med at alle ungene mine samlet seg. Takknemlig for alle jeg har rundt meg og så glad for at de også har gleda seg til å være sammen.

Det er julens magi . Og om vaska er halvhjerta så er kjærligheten helhjerta.

Riktig god jul alle sammen.

Juletid med bismak

Nå er det jul igjen og den startet vist i oktober i år og .. med julekledde butikker og invitasjoner og gaveønsker. Juletiden er blitt til flere måneder planlegging, venting , handling. Lengre tid for å glede seg eller grue seg.

Ventetiden er ikke lenger fra 1 desember

Hva betyr julen for deg ? Jeg er veldig glad i desember måned. Julen for meg er magi , en udefinerbar magi og glede som gjør at jeg ser det gode i folk litt mer enn ellers. Og jeg ser at andre også blir påvirket. Det er en magi med juletiden som ikke kan forklares og det elsker jeg. Jeg er ikke glad i kjøpehysteri for det er ikke det julen handler om for meg. Det er moro å glede andre, men det er ikke kjernen i høytiden.

Det er fint med mye lys i en ellers så mørk årstid

Det er en tid for å tenke, for å mimre og for å gledes. I år savner jeg Mami og heldigvis så har jeg familien min å huske de gode minnene sammen med. Og å skape nye.

Men julen har en bismak for meg. Det er mange som gruer seg. Det er mange som er ensomme og som bruker store deler av året på å glemme at den tiden her kommer, i år igjen. Det er mange barn som gruer seg og lurer på om dette kan bli julaften hvor foreldrene er edru og det er mange som ikke engang vet om de har en seng å sove i på julaften. Det er mange som ikke får oppleve den magien julen er for meg. Og det syns jeg er fryktelig trist.

Så jeg håper alle barn får en hvit jul, på alle måter, med voksne personer rundt seg som ser barna og som gir de det beste de kan. Mest av alt tid og kjærlighet. Jeg håper mange rekker ut en hånd til hjemløse, til tiggere og til noen du vet har det vanskelig . Jeg håper mange gir bort klemmer og invitasjoner til de som har en lei tid og jeg håper alle kan bry seg mer. Og ta med seg det inn i 2020.

Jeg gleder meg enormt til å ha alle ungene mine samla noen dager, til brettspill og julefilmer med bena på bordet. Pga betennelse i skuldra så blir ikke huset vaska ned i år men det skal ikke mangle på armkrok og kos og moro likevel.

En riktig god jul ønskes fra oss med ønske om en åpen, fordomsfri , tolerant , edru, morsom og gledelig julefeiring. Ta vare på hverandre ❤

Mitt lille kaos

Charlie er min første labrador og han ble hjertet mitt på et tidspunkt jeg ikke venta 🥰

Han er den gladeste hunden jeg har hatt i hus. Noen og 30 kg pur kaos og glede. Som bare må ta med en dorull om han går forbi doen eller som må flytte skoa vekk fra gangen. Som syns det er så kjipt at mammaen hekler eller at noen ikke ser på han et øyeblikk 🤣

Som elsker tur.

Som må sitte i vinduskarmen for å ikke gå glipp av noe…

Som gir de deiligste klemmer

Og kyss.

Som elsker å være tett inntil

Skikkelig tett inntil

Hele tiden 🤣

Og vil vi ikke leke så skal vi …

Charlie bader i ALT

Bare det plasker litt så er det ikke så nøye om det er vann eller snø eller gjørme. Å gå fra gul til svart labrador er ganske enkelt..

Ikke alltid så fotogen

Men fortsatt den vakreste vovsen verden

Den som sier at livet med en labrador ikke er kjedelig… Har helt rett 😅

Hvordan finner man seg selv?

Og hvordan vet man at man har mistet seg? Hvordan plukker man opp seg selv? Og går det?

Jeg trodde ikke helt at jeg hadde evnen til å gå i kjelleren, men det har jeg skjønt at jeg har . Og så har jeg gode venner som plukka meg opp. Selv om jeg egentlig bare hadde lyst å bli der nede så hørte de ikke på det. Og jeg tror jeg mista meg selv litt. Eller at jeg i utgangspunktet ikke helt fant meg kanskje ?

Men jeg fant han her da 🥰❤

Det har vært mye følelser de siste 5 åra og livet har forandret seg litt. Fra å ikke våge å være seg selv , til å leve hver dag som den jeg er. Det er jo fantastisk deilig, men samtidig en stor omveltning. Og uvant å kjenne på alle følelser. Litt skummelt å føle så mye. Litt tryggere å ha en mur og å beskytte seg mot sånn som kan rive deg ned. Men det er jo ikke livet det. Og jeg tror at for å ha det bra med deg selv, så må man oppleve dårlige stunder og .

Jeg tror at alle har dårlige dager og at det er noe i ordtaket » det er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det». Bruk de som er glad i deg når veien føles ut som om den er borte. Familie og venner. Jeg har erfart at de som er glad i en vil hjelpe.

Og livet er jo ikke bare smil og latter. Det er nedturer, sorger og kjipe dager hvor man ikke alltid vet grunnen til at man har det kjipt. Og skal det ikke være sånn ? Det gir oss kanskje litt tvungen tid til å tenke på oss selv litt ? Og det tror jeg er lurt. For å ha det bra med andre så er det viktig å ha det bra med seg selv. Være glad i seg selv. Kanskje det er noe som kommer med alderen? En større aksept for hvem man er og en trygghet at det er greit. Selv om man ikke alltid følger den «normale» sti.

Trygve Skaug.

For egentlig så har vi vel selv de redskapene vi trenger for å plukke oss opp . Det kan bare ta litt tid å finne dem…

Norge må våge å si NEI!

Nei til homoterapi.

Nei til overgrep mot homofile !

Jeg har fulgt med nøye på dette siden jeg oppdaget at dette var en form for terapi for noen måneder siden. Jeg trodde faktisk det ikke eksisterte så mye av det, men desverre så tok jeg feil. Dette lever i beste velgående i Norge, med lovens velsignelse. Og det må det bli slutt på. 10 desember skal dette opp i Stortinget og jeg skal gjøre hva jeg kan for å forklare Norge hvorfor dette er helt forferdelig å en gang tenke at dette skal være lov.

Homoterapi betyr helt enkelt at vi ikke er bra nok som vi er . Vi er ikke verdt det samme. Vi må fikses på før vi er likeverdige. Jeg sto fram som voksen og jeg er veldig glad for at jeg ikke støtte på noen sjelesørgere som skulle fortelle meg hvor feil dette var og at jeg skulle leve i Sølibat resten av livet. For usikker og redd som jeg var så vet jeg ikke om jeg da noen gang hadde våget å være meg selv.

Da hadde jeg kanskje ikke hatt dette smilet og den tryggheten jeg har i dag…

Konverteringsterapi , homoterapi eller sjelesorg. Det virker som de alle mener det samme. At alle homofile skal hjelpes til å bli heterofile. Ved hjelp av bønn, eksorsisme og psykisk terror over tid hvor «offeret» kan bli straffet for å se mennesker av samme kjønn. Og dette utøves helt ned til 10 års alder.

Jens Fredrik Brenne sier at «Gud ikke liker homofile» men jeg tror du drar med deg mange i det sitatet som ikke er enig med deg. Kirken går i Pride og kirken vier likekjønnede. Jeg tror mange kristne blir fornærmet av å bli dratt med i dine standpunkt. Heldigvis.

Hva tror dere det gjør med et usikkert sinn? Og mener dere at det er frivillig? Hvis alle dine nære og de du kjenner mener at du ikke er normal, så vil man vel tro det selv også. Men er det riktig? NEI! Norge kan ikke si ja til at dette skal være lovlig. Det er forbudt i så mange land så her må Norge ta til vettet også. Jeg kan ikke skjønne at det skal opp til vurdering engang.

Det her skremmer mennesker til å være inni skapet. Det skremmer unge mennesker og traumene de får påført med en sånn type «sjelesorg» kan ødelegge de for resten av livet. Jens Fredrik Brenne mener det er et valg , og det kan jeg ikke forstå at noen tror.

Hvis det er valg, hvorfor velger man så mye usikkerhet og lidelse for seg selv? Hvorfor skal man da velge alle de vanskelige følelsene ? Tror du , Brenne, at ikke alle vil føle seg godtatt og elsket ? Tror du ikke at det er å, som du sier, være normal de fleste da ville valgt ?

Det anbefales å starte homoterapi i 17 års alderen. I den mest sårbare alderen velger dere å fortelle den ungdommen at han/hun ikke er bra nok. Det er en synd og det må fikses på. 17 åringen må fikses på og kan ikke hverken føle eller tenke det den gjør.

Og man lurer på hvorfor pride er viktig ??

Jeg er en som får Kjell Ingolf Ropstad til å grøsse pga familien min og jeg er en som Brenne syns synd på. Jeg er lesbisk og har 5 barn. Men jeg er voksen og trygg i meg selv og jeg har det bra med den jeg er . Jeg er stolt av hvem jeg er.

Og jeg håper alle de ungdommene der ute som er usikre på seg selv og hvem de er , ser oss som det går bra med. Som ser kjendisene som baner vei og stolte står fram og er åpne for hele verden. Som ser Morten Hegseth som fronter kampen mot homoterapi og ungdommen som jeg så inderlig håper tar kontakt med oss istedenfor å søke homoterapi.

Det er nemlig helt i orden å være deg selv. Du skal ikke gjemme deg og du skal ikke skamme deg . Du har verdi og du betyr mye.

Vær glad for at du har evnen til å elske og til å omfavne livet ditt. Ditt liv er bare ditt liv. Og jeg er ganske sikker på at for hver enkelt som ikke syns noe om at du er homofil, så er vi så mange fler som heier.

Det er ikke verre enn det

Gammel og ensom..

I disse dager rullerer det flere artikler på facebook om ensomme eldre som skulle gitt så mye for om noen tok de med på tur. Og «alle» deler og «alle» er enige i at dagens eldre ikke skal ha det sånn. Og det er jeg enig i. Men er det sånn ? Og hvem skal ha ansvaret for det ? Er det det offentlige eller er det kanskje familien som må trå til litt mer ?

Jeg kan bare snakke for min bestemor som tilsammen nå har vært nesten 5 år på sykehjem. Hun hadde Alzheimer og hun satt i rullestol siste tiden. Allikevel ble hun tatt med på turer arrangert av sykehjemmet. Jeg var helt stum av beundring da det satt to pleiere med en haug pasienter hos bakeren her nede. Hver onsdag kommer ungdomskolen som har et valgfag som heter innsats for andre. Oppå der så finnes frivillighetssentralen og diverse andre hjelpe organisasjoner som vil bidra til økt livskvalitet hos mennesker som trenger det. Jeg kjenner ikke igjen beskrivelsen av dagens helsevesen.

Ja vi er et helsevesen, men er det da sånn at familien skal frasi seg alt annet enn et lite besøk innimellom ? For det ser vi mye av vi som jobber i helsesektoren. Pårørende som har lest seg gule og blå på hva sitt syke familiemedlem har krav på. Har rett på men kanskje ikke alltid ønsker selv. Og hva er helsevesenets oppgave og hva er pårørende sin rolle oppe i det hele?

Alle har ikke familie og der må vi sette inn tiltak som trengs for at denne personen skal ha det best mulig. Men de fleste har noen som er glad i dem. Og om jeg skulle vært eldre og syk , så er det ingen jeg heller ville gått på tur sammen med, enn med noen jeg er glad i. Del litt på ansvaret. Barn og barnebarn og kanskje oldebarn. Ta en dag hver , lag en middag og gå en tur. Dra på shopping. Gjør litt av det dere ønsker han/hun skal få oppleve på sine eldre dager . Og la personen oppleve det med dere.

Det er ikke det samme å gå på tur med et helsepersonell i arbeidstøy som med en man er oppriktig glad i og har delt mye med.

Vi kan ikke forvente at barnehage og skole skal oppdra barna våre og at helsevesenet skal ta over all ansvar av våre eldre. Et sånn samfunn vil man vel ikke ha ? Tenk så godt ting kunne fungert om samarbeidet mellom hjem/Pårørende og det offentlige hadde vært bedre ?

Så i steden for å bruke så mye tid på å klage over mangel på ditt og datt, bruk den tiden på å være sammen med dem isteden. Lag litt andre prioriteringer kanskje ? Barnebarn og oldebarn har godt av å være med og de har godt av å lære seg å ta vare på hverandre. Det er altfor mye egoisme i dagens samfunn hvor man skal finne tid til alt hele tiden. Også ender det med at tiden går så fort at man glemmer hva som betyr noe.

«Alle disse dagene, ikke viste jeg at det var selve livet »

Det kommer en dag hvor de ikke er her mer og da er det lett å tenke over alt man skulle gjort. Men da er det for sent !

Tiden vår kan ikke være så viktig at vi ikke kan dele den med de vi er så glad i…